Da var jeg her igjen da, dødslei av å lese på systemuvtiklingseksamen, som nærmer seg med stormskritt. 26 timer til jeg sitter å skribler på stol nummer 5607 på engineering bygningen på skolen. Gledergruer meg litt. Gleder meg til å nærme meg slutten av skribleriet og forlate salen i viten om at sommerferien har begynt (rart når vinteren så vidt har starta hjemme), og gruer meg til det å bli kjempenervøs og få vondt i magan og kvalm og alt det der før jeg entrer eksamenssalen. Merker magan knyter seg bare jeg skriver om det. Code of Ethics ja, det jeg liksom skal lese på nå. Jadda.
Men overskriften da – jeg fikk et lite innfall om sånn familiekos og greier. Så at tante Sølvi på facebook hadde hatt det så koslig med familien sin, med mye latter og kos, det fikk meg til å tenke. Hvorfor har det seg alltid sånn at man alltid finner ut hvor koslig man har det med familien sin, når man ikke har dem rundt seg? At man savner øyeblikk som samlede familiemiddager og normal tv-titting og slåssing om fjernkontroll, men tar dem for gitt i de øyeblikkene du faktisk har dem hos deg? Skal ikke syte altså, jeg har faktisk ikke mye til hjemlengsel, men er vel heller det at når man er glad i familien sin, vil man også snakke mye om dem.
Et annet tilfelle, som min kjære sykehusseng-liggende Mona babla om til meg på melding istad: En gammel dame som ligger i sykehussengen ved siden av, som var VELDIG stakkarslig (hater stakkarslige mennesker, har lyst å legge meg ved siden av dem, gi dem en klem og DØ, de er altfor søte – det var kanskje litt overdrevent, men dere tar hintet) som fortalte om at ho ikke hadde noen som kunne besøke ho, ingen som brydde seg.. Og en dag hvor hun hadde falt hjemme, lå hun på stuegulvet i 3 timer og trykket på trygghetsalarmen før noen kom til unnsetning.. Håper jeg aldri får det sånn.
Er ikke helt gæli her nede heller da, vi er jo en liten familie, T(h)eresene og Siri og jeg:D Erstatter Morten med Terese i noen tilfeller, sånn at jeg har noen å slå på. Så forresten Harry Potter og halvbrorsprinsen igår, UFATTELIG hvor morsom en film kan bli når man spiller den av LITT raskere enn normal fart, hehe.. Eventuelt saktere, slik at Humlesnurr høres ut sin djevelen sjøl…
Sender alle mine tanker (minus en – som på et grusomt vis må gå til eksamen imorgen) til Monagull – og håper ho blir frisk fortere enn svint. Veit hvordan det er å være på et sykehus uten å kunne spise, tror det var den verste dagen i mitt liv – du vet ikke hvor avhengig du er av mat før du ikke kan spise det lengre. Så. Dett var dett. Får se om jeg finner etellerannet bilde på pc-en min her da…
That’s all folx..









































































